Les saken her: Her slutter 19 år med smerter
«LILLEHAMMER (NRK): En maskin i London fikset på 1,5 time det norsk helsevesen ikke klarte på 19 år»
Jeg stiller meg meget kritisk til det jeg mener er journalistisk lavmål fra NRK i deres omtale av Johnny Mellembergs forbedrede livssituasjon etter behandling i utlandet. Dette er jo bare en gladsak, tenker du kanskje? Ja, for mange er det nok bare det, men for meg og veldig mange andre med stor interesse for smertevitenskap og behandling, er det som formidles i saken både uriktig, naivt og blottet for det kritiske/skeptiske søkelyset historien fortjener.
Først og fremst er det gledelig å lese at en personen som har vært rammet av kroniske (langvarige) smerter fikk bukt med smertene sine. Å være rammet av kroniske smerter er ikke bare kjedelig og vondt — det kan være svært hemmende og reduserer livskvaliteten betydelig. Det er ikke dette saken jeg nå lager handler om. Saken handler om hvordan informasjonen som kommer frem formidles, og den enkle og tabloide vinklingen som benyttes. Måten saken legges frem på fordummer leserne og skaper en virkelighetsfjern formidling av årsakssammenhengen mellom behandlingen som ga Johnny Mellemberg et nytt liv. Saken handler også om logiske tankefeil og udaterte forklaringsmodeller bak årsakene til smerter.
Saken presentert i NRK kort oppsummert
- Johnny Mellemberg skader seg på jobb. Han faller ca to meter fra en kran og ned på en lastebil. Hodet havnet utenfor kanten og ble i følge han selv «dratt veldig langt bakover».
- Han ble svimmel og stiv i kroppen, men kom delvis tilbake i jobb, dog med andre arbeidsoppgaver enn tidligere.
- Mellemberg levde greit med smertene de første årene, men det ble gradvis verre og verre.
- Det ble tatt røntgen og han fikk tilbud om behandling. 8-9 ulike fysioterapeuter ble benyttet uten effekt.
- Med bakgrunn i manglende behandlingseffekt fikk Mellemberg tilbud om nerveblokkering og antidepressiver for å takle smertene.
- Etter mange år med plager og redusert livskvalitet oppdaget han et selskap i Stavanger som hjelper folk med å få behandling i England.
- Han ble etter eget syn grundig undersøkt, blant annet i en stående/åpen MR-maskin som ikke finnes i Norge. Han fikk høre om alle skadene professoren som undersøkte han fant og beskjed om at de kunne hjelpe.
- En kiropraktor ble løsningen på problemet, og han foretok en «atlaskorrigering». Mellemberg som hadde fått beskjed i mange år om at han var «skakk» ble nå gradvis bedre og smertene forsvant.
- NRK oppsummerer med: «En maskin i London fikset på 1,5 time det norsk helsevesen ikke klarte på 19 år», og «19 år med intense smerter er over. Takket være en blytung maskin i London».
Saken sett fra et kritisk perspektiv
Jeg er ikke terapeut. Jeg er ikke forsker. Jeg er ikke lege. Jeg er ikke professor. Jeg er en ung mann med trening og ernæringsutdannelse, men med en stor interesse for flere andre fagfelt slik som smertevitenskap, nevrovitenskap, manuell behandling og psykologi. Fagfelt det er kjekt å ha en viss minimumsforståelse av i mitt daglige arbeid for å forstå kundene mine bedre og for å kunne jobbe bedre og tettere med blant annet terapeuter. Jeg har i fem år jobbet tett med svært intelligente og faglig vitenskapelig oppdaterte terapeuter som har en moderne forståelse av smerte og behandling. Som følge av interessen min og som følge av flinke kolleger har jeg tilegnet meg en forståelse av smerte som jeg selv mener er relativt god (for trener å være). Manuell terapeut Sigurd Mikkelsen og Naprapat Benjamin Christensen er de to som har vært meg nærmest, og som jeg har lært aller mest av. De er to blant stadig fler som representerer en bevegelse av noe veldig bra. En endring som kort forklart handler om å se og møte smerte på en annen måte enn hva mange terapeuter tradisjonelt sett har gjort. Et paradigmeskifte. Man tar flere
faktorer inn i ligningen, slik som sosiale og psykologiske aspekter. Jeg snakker ikke om alternativ behandling, men en ærlig, moderne og vitenskapelig korrekt måte å arbeide som terapeut på. La meg bare starte med å si at mye har skjedd innen de overnevnte fagfeltene de siste tiårene, og at utviklingen på ingen måte stopper. Og som i mange andre bransjer så er det relevant å gjengi et sitat fra et kjent Norsk Folkeeventyr. Sitatet lyder: «Vil du være med, så heng på!»
Og ikke alle henger på. Mange er dessverre fremdeles inngrodde i gammel praksis og ønsker ikke å innse at ting som har vært gjort og sagt ikke henger på greip med hvordan dagens forståelse av behandling og smerte er. Det er lite produktivt for utvikling. Ettersom jeg primært er trener kan det kanskje virke rart at jeg skal ta på meg oppgaven med å kommentere hva jeg mener er feil med artikkelen. I den anledning vil jeg poengtere at jeg ikke skal si jeg har noe fasitsvar og at jeg ikke har tenkt til å kommentere noe vedrørende en diagnose eller si hva som er rett behandling. Det har jeg ikke fagkunnskap til, og det ville uansett vært dårlig gjort ovenfor Johnny som har blitt omtalt i NRK. Han har slitt i 19 år, vært undersøkt av flere, og det ville vært feil om en trener på en nettside skulle fortelle han var som var den egentlige grunnen til at han har vondt og årsaken bak hvorfor han nå er smertefri. Det er altså ikke hensikten. Det jeg imidlertid ønsker er å kommentere ting på et generelt grunnlag, men bruke noen av sitatene som kommer frem i artikkelen til å illustrere poengene mine.
Fra traume til helbredelse
Slik fremstår saken. Det fremstår som om behandlingen man kan få i Norge er utilstrekkelig og at man må finne en eller annen helt spesiell maskin for å finne hva som feiler med deg, og deretter en person med gudegitte hender til å knekke deg sakte, men sikkert på plass igjen fra en skjev til en rett posisjon. Om du ikke allerede ser problemet med dette, skal jeg forsøke å komme til det.
I NRK-artikkelen har vi å gjøre med en person som har hatt dårlig erfaring med tilbudet han har funnet i Norge. I artikkelen er det første NRK spør om:
– Hvilken hjelp fikk du?
«– Det ble tatt røntgen av meg, men uten at det ga noe klart svar på hvilke skader jeg hadde fått. Jeg fikk for det meste tilbud om smertestillende og fysioterapi.»
Han er fortvilet over at ingen finner årsaken. Pasienter/kunder med smerter vil vite nøyaktig hva som er selve årsaken til smertene sine, slik at man kan få følelsen av å få riktig behandling, og får man ikke dette oppleves det som meget vanskelig for noen. Man føler kanskje at man ikke blir sett/hørt, og at kunnskapen til de som har undersøkt ikke er tilstrekkelig dersom svaret ikke er skråsikkert. Men i røntgen og MR bilder finner man ofte diffuse funn og degenerative endringer som ikke behøver å ha noen som helst sammenheng med smerten å gjøre [1]. For å ta et eksempel har mange prolapser uten å være klar over det og uten å ha hatt vondt i ryggen. Ca 40 % av 30 år gamle mennesker har prolaps eller et forstadie av prolaps. Ca 50% av 30 år gamle mennesker har degenerative endringer i ryggen! 
Derfor skal man være forsiktig med å påstå at ting man ser i MR og røntgen er _årsaken_ til smertene. Det kan være små variasjoner i normaltilstand som ikke bør problematiseres. Det er et problem i dag, for enkle mekaniske forklaringer får altfor stor plass som årsaken til smerter. Enkelte går for eksempel til terapeuten sin med vondt i ryggen og får beskjed «oi, her er det ikke rart du har vondt, ta en titt på dette røntgenbildet, du har jo en enorm prolaps». Den påfølgende effekten er at pasienten føler seg skjørere enn nødvendig, får vite at det er noe galt med ryggen (som ikke behøver å være årsaken til smerten eller galt i det hele tatt) og dermed påvirkes negativt av budskapet.
Det er ikke utenkelig at alle de påståtte skadene i nakken til Mellemberg som ble funnet i England ikke har noen relasjon til smertene hans. Jeg vet ikke. Men i dag vet man at spesielt ved kroniske plager har strukturelle endringer betydelig mindre å si enn ved akutte skader [2]. Når plagene varer og gradvis tiltar skjer det en endring i nervesystemet vårt (som fungerer som en alarmsentral i sammenheng med smerte). Etter et traume eller en event der en person har fått vondt i for eksempel nakken eller ryggen, er det vanlig med økt såkalt sentral sensitivisering. Sensitivisering betyr at gjentatte stimuli gir en stadig større respons. I Johnny sin case er det nærliggende å tro ut fra artikkelen at han har følt veldig frekvent på sin vonde nakke og smerte fra området. Når vedvarende (kroniske) og hyppig gjentatt smerte blir et faktum, skjer det endringer i nervesystemet som øker smerten og gjør situasjonen verre over årenes løp [3], slik Johnny også beskriver i sin situasjon. Dette fenomenet kalles hyperalgesi. Hyperalgesi betyr økt smertefølelse, og brukes ofte i sammenheng med mennesker som har unormalt høy følsomhet for smerte. Ofte kan selv lett berøring gi kraftig smerte. Alarmsystemet i kroppen (sansenervene) er i full beredskap, selv om det antakelig er veldig lite produktivt at det er det når det har gått mange år siden traumet skjedde.
Videre: I frustrasjon over å oppleve terapeutene og systemet i Norge som utilstrekkelig , oppsøkte Mellemberg andre løsninger. I dette tilfellet i England. Det er høyst forståelig, for med kroniske smerter, en følelse av å ikke få tilstrekkelig aksept, respekt og kanskje manglende informasjon, vil det være naturlig å ty til alternativer. Det hadde jeg nok selv gjort også. Man kan føle seg grusomt alene om smertene sine dersom man ikke opplever at god hjelp er tilgjengelig, og det er mentalt tøft å leve med.
Hva skjedde så?
Og fantastisk er det at han føler seg bedre og kan sove igjen. Nå hadde han endelig også fått tak i en terapeut som han følte seg forstått hos, og når han møter en terapeut som forteller at han kan rette opp «skjevhetene» som er funnet på MR-bildet, så gir dette ENDA større forventningseffekt. Dette er paradoksalt nok i seg selv, da altfor mange får beskjed om at de er «skjeve, i «ubalanse», «svake», «skakke» osv. Dette er problematisering av normaltilstand, og det har store negative helsemessige påvirkninger hos mange mennesker [4]. Strukturelle endringer betyr som du antakelig har skjønt nå jevnt over langt mindre enn den negative effekten det har blitt tillagt, og terapeuter/trenere/leger/andre som benytter seg av rene biomekaniske forklaringsmodeller påvirker kunde/pasient negativt både på kort og lang sikt [5-7].Les også: Debunking the obsession with alignment, posture, and other biomechanical bogeymen as major causes of pain
Det er lettere å se på kroppen som noe skjørt og skrøpelig, hvilket den heldigvis ikke er. Den er tvert imot veldig tilpasningsdyktig. Likevel fikk Johnny i NRK-saken god effekt av å få forklart årsaken til smerten på denne måten. Og årsaken har med all sannsynlighet biopsykososiale aspekter knyttet til seg fremfor mekaniske. Hvordan kan jeg påstå det? Fordi man generelt sett ikke ser biomekaniske endringer i nakkevirvlene av manipulasjon/knekking.
I et studie fra 2014 [8] målte man med «real-time imaging», og fant i likhet med veldig mange andre studier ingen endringer. Manipuleringen terapeutene utfører er heller ikke spesifikk og man klarer ikke å kun treffe enkeltsegmenter i ryggen med helt spesielle teknikker [9]. Ved behandling er det også vanlig at man treffer et ledd over eller under det leddet man egentlig skulle manipulere [10]. Likevel kan man oppleve en effekt der og da. Veldig mye forskjellig manuell behandling gir betydelig akutt effekt, men denne er stort sett kortvarig.
Kiropraktoren som behandlet Johnny i England har nok imidlertid et annet syn på saken. Han har jo fortalt at han gradvis knekker ting litt og litt på plass og ikke minst så blir jo smertene til Johnny mindre og mindre. Han tror med andre ord at utfallet av behandlingen bekrefter forklaringsmodellen hans om hvordan behandlingseffekten oppstår gjennom å fikse skjevheter. Dette er en logisk tankefeil kalt «ad-hoc-rescue».
Alt i alt mistenker jeg at Johnny Mellemberg gir blanke F i akkurat hva som har gjort at han nå etter 19 år har det bra igjen. Men det er ikke poenget. Poenget er at vi må kunne forvente mer av journalister i statskanalen som skal lage gladsaker om helsesaker. De må utvise et visst minimum av kritisk sans. Er ikke «research» en del av å være journalist, da?
Med alt dette i bakhodet vil jeg si at det er forbanna provoserende at naive, ukritiske og tabloide journalister formidler historien på den måten som blir gjort her. Den skaper et feilaktig bilde av virkeligheten.
Likevel kan vi alle kanskje lære av historien. Spesielt for terapeuter som møter mennesker med smerte er dette en viktig reminder om å være gode til å lytte og vise respekt og empati, men dette gjelder jo terapeuter i alle land, og ikke bare Norge. Og vi vet med all respekt ikke hva de 8-9 fysioterapeutene som har vært involvert faktisk har gjort og sagt. Derfor blir det urettferdig å si at Norsk helsesystem ikke holder mål og at dyr behandling i utlandet er det som løser alt. For å si det meget pent finnes det nok av grusomme eksempler på folk som blir lurt til å bruke masse penger på behandling av alvorlig sykdom i utlandet som er ren svindel.
Paradoksalt nok skjer økningen i smertetilstander og muskel-og skjelettplager samtidig som vitenskapen gjør stadig større fremskritt i forståelsen av smertemekanismer. Helsevesenet med alle yrkesgrupper må ha god kunnskap om forebygging og behandling av kroniske plager. Det er et stort og flott paradigmeskifte på gang i hvordan manuelle behandlere behandler, kommuniserer og forklarer smerter, men det er fremdeles en lang vei å gå. Gammel vane er vond å vende, men nye vaner får stadig større innpass og godt er det.
Referanseliste
[1] http://www.ajnr.org/content/early/2014/11/27/ajnr.A4173.full.pdf
[2] http://www.physioaxis.ca/realitycheck.pdf
[3] http://tidsskriftet.no/article/393642/
[4] https://www.painscience.com/articles/structuralism.php
[5] http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/23273516
[6] http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/21917377
[7] http://www.cpdo.net/Lederman_The_fall_of_the_postural-structural-biomechanical_model.pdf
[8] http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC4102240/
[9] Ross JK1, Bereznick DE. Determining cavitation location during lumbar and thoracic spinal manipulation: is spinal manipulation accurate and specific? Spine (Phila Pa 1976). 2004 Jul 1;29(13):1452-7.
[10] Schomacher J. The Effect of an Analgesic Mobilization Technique When Applied at Symptomatic or Asymptomatic Levels of the Cervical Spine in Subjects with Neck Pain: A Randomized Controlled Trial J Man Manip Ther. 2009; 17(2): 101–108
Det er mye fornuftig i innlegget til Norum, men ikke nok til å avvise undersøkelsen i England, og slett ikke til å slakte NRK-journalisten.
Norske spesialister sier også at denne MR-undersøkelsen kan påvise problem som ikke framkommer i «vanlig» MR. Jeg synes at det er et interessant eksempel på at noen spesialiserte tjenester må sentraliseres. Spørsmålet er om ikke norsk helsevesen burde dekke kostnaden når ikke pasientgrunnlaget er stort nok i Norge. Videre oppfølging bør derimot kunne skje i Norge.
Hei Arnt,
Takk for kommentar. Jeg må få lov til å spørre om du har lest artikkelen jeg har skrevet skikkelig nøye? Jeg avviser såvidt jeg kan se ikke undersøkelsen i England, men drøfter rundt hele «historien» til Johnny og stiller et kritisk søkelys mot hva som egentlig har gjort han bra og hva slags effekt behandling på generelt grunnlag i en slik kontekst gir. Og jo, jeg har absolutt min fulle rett til å kritisere NRK i hvordan de formidler saken. Hvorfor bør jeg ikke behøve å begrunne mer enn hva jeg har skrevet tydelig i artikkelen.
«Jeg synes at det er et interessant eksempel på at noen spesialiserte tjenester må sentraliseres. Spørsmålet er om ikke norsk helsevesen burde dekke kostnaden når ikke pasientgrunnlaget er stort nok i Norge.»
Spørsmålet er også om denne maskinen faktisk er så magisk og spesiell som man får inntrykk av gjennom NRK-artikkelen og de som er intervjuet. Jeg sier ikke at den ikke kan være nyttig, men det er antakelig ikke så rett frem som det fremstilles i saken.
Fint at du er kritisk. Imidlertid er det tydelig at du ikke er forsker, ut fra hvordan du fremlegger forskningen som du legger til grunn . .
Feks Kilde nr 8: «Ingen endringer»? I dette studiert ble det faktisk funnet signifikante endringer i forholdet mellom antall manipulasjoner og økt bevegelighet. Kilde nr 9: Her er det kun undersøkt manipulasjon av øvre og nedre rygg, ikke nakkevirvler. Utsagnet om at man «ikke klarer å treffe kun treffe enkeltsegmenter i ryggen med helt spesielle teknikker» er også for bombastisk og et uriktig utsagn. Dette finner man ut allerede i abstractet. Kilde nr 10: Denne testen måler ene og alene umiddelbar effekt av manipulasjon og befatter seg overhodet ikke med langtidseffekter. Den er på ingen måte med på å underbygge ditt utagn om at behandlingseffektene stort sett er kortvarige.
Dessuten: Denne historien er en såkalt «gladhistorie» som ikke betinger noen form for vitenskapelig journalistikk 🙂
Ellers fint at du trekker frem det biopsykosoiale perspektivet. Dualistisk tenkning om helse har færre fordeler enn ulemper, i mitt syn. Placeboeffekten blir ofte trukket frem som noe dårlig, men er en av de mest fantastiske egenskapene vi har!
Hei Linn,
Takk for konstruktiv kommentar. Nei, jeg er ikke forsker, men det er egentlig totalt irrelevant. Det som er relevant er at studiene jeg legger ved er av god kvalitet og viser det jeg begrunner med, og det mener jeg at de gjør. Forøvrig: siden du kun har valgt å kommentere tre referanser antar jeg du synes alt annet var greit?
Kilde 8: Enig i at denne ikke er så tydelig som jeg la det frem, så det tar jeg selvkritikk på. Men, fra resultatet og konklusjonen: «No outcome was significantly correlated with increased IV-RoM above MDC and there was no significant difference between the number of hypo-mobile segments in patients and controls at baseline or significant increases in IV-RoMs in patients», og: «This study found no differences in cervical sagittal IV-RoM between patients with non-specific neck pain and matched controls».
De som hadde større bevegelse hadde ingen sammenheng med symptomendring. Mulig det er en mild endring av bevegelsesutslag, men man må holde tunga rett i munnen her, for endringen i bevegelsesutslag (som man kan si er en biomekanisk endring) må ikke ha skjedd fordi det har skjedd en biomekanisk endring i leddet. Det kan like gjerne være gjennom redusert smerte at man beveger seg mer. Og som det står var det heller ingen klinske outcomes, så relevansen er ubetydelig. Bak endringer i ROM etter manuell behandling slik som manipulasjon er det høyst sannsynlig at de største effektene kan tillegges nevrofysiologiske mekanismer, ikke biomekaniske endringer. En annen kilde som tydeligere illustrerer dette poenget er denne: http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC2775050/
Det finnes forøvrig ikke noen mulighet til å reliabelt identifisere hvilket ledd som er hypomobil, og det har man ikke klart å finne siden det ble startet å forske på det for førti år siden. Man har imidlertid begynt å bruke visse tester som er dårligere og har liten klinisk verdi, og det er et problem i mange studier som omtaler «dysfunksjoner» og «hypomobilitet» 🙂
Kilde 9: Her skrev jeg: «Manipuleringen terapeutene utfører er heller ikke spesifikk og man klarer ikke å kun treffe enkeltsegmenter i ryggen med helt spesielle teknikker». Nakken er jo en del av ryggraden, og det stemmer at manipulasjon ikke er spesifikk, enten det er lumbalrygg, thorakalrygg (noe mer spesifikt her), og cervical rygg. Dersom du leser studien vil du se:
RESULTS:
For lumbar SMT, the average error from target of 124 cavitations in lumbar procedures was 5.29 cm (at least one vertebra away from target),
CONCLUSIONS:
In the lumbar spine, SMT was accurate about half the time.
Kan du vise til hvorfor det er et uriktig utsagn å si at spinal manipulasjon ikke er spesifikt? Synes du 50% spesifisitet/å bomme med over 5 cm for bra spesifisitet? Jeg vil si det er veldig dårlig. I studiene du ser nedenfor så man at spesifikke manipulasjoner ikke gir bedre resultat enn uspesifikke manipulasjoner. Og manipulasjon av området med smerte eller et område perifert for smerteområdet gir samme resultat. Dersom man for morro skyld sier at manipulasjon ER superspesifikt, noe det ikke er, så har altså denne spesifisiteten uansett særs lite å si.
De Oliveira RF1, Liebano RE. Immediate effects of region-specific and non-region-specific spinal manipulative therapy in patients with chronic low back pain: a randomized controlled trial. Phys Ther. 2013 Jun;93(6):748-56. doi: 10.2522/ptj.20120256. Epub 2013 Feb 21.
Chiradejnant A1, Maher CG. Efficacy of «therapist-selected» versus «randomly selected» mobilisation techniques for the treatment of low back pain: a randomised controlled trial. Aust J Physiother. 2003;49(4):233-41.
Kilde 10: Jeg har ikke brukt referanse 10 til å underbygge mitt utsagn om at behandlingseffektene stort sett er kortvarige, slik det virker som du mener. Referansen brukes til å underbygge følgende setning: «Ved behandling er det også vanlig at man treffer et ledd over eller under det leddet man egentlig skulle manipulere»
At behandlingseffekten av manuell behandling er kortvarig er forøvrig godt dokumentert, og det står om det i flere av referansene mine, deriblant i referanse to som beskriver utfordringene med den biomekaniske tradisjonelle modellen terapeuter lenge har jobbet etter.
Jeg kunne virkelig ikke vært mer uenig med deg i følgende: «Denne historien er en såkalt «gladhistorie» som ikke betinger noen form for vitenskapelig journalistikk»
Så lenge folk blir bra og det er en gladsak så er alt greit? Jeg håper du ser hvor naivt dette er. Folk som går til Snåsamannen, folk som betaler i dyre dommer for å dra til utlandet for høyst tvilsom behandling, eller folk som får effekt av healing….er bare bra og fint og flott så lenge de blir smertefrie? Denne historien betinger UTVILSOMT noen form for vitenskapelig journalistikk. At du som (såvidt jeg kan se) er psykolog får deg til å skrive det synes jeg er spesielt.
Bare for å ta ETT eksempel blant veldig mange mulige eksempler på hvorfor denne artikkelen betinger vitenskapelig journalistikk:
Oversikten på hele saken er: «– I NORGE VILLE DE GI MEG ANTIDEPRESSIVA».
Hva slags signal sender det når journalister velger dette som det første man leser? Det danner et bilde av at Norge suger, helsesystemet suger, og ingen vet hva de holder på med. Kanskje hadde det hørt med til historien at tricykliske antidepressivaer er anerkjent som smertelindrende behandling? Og dette er ikke relatert til om personen har depresjon eller ei. Det hadde kanskje gitt bare akkurat dette en viss nyanse.
Det er lavmål over hele linja i den artikkelen
Først og fremst vil jeg applaudere deg Martin for en utrolig velskrevet og meget grundig gjennomtenkt artikkel. Slik jeg tolker artikkelen så ønsker den å sette lys på hvordan helsejournalistikken ofte er skrevet enten som «skremselspropaganda» med alle farene man på passe på for å unngå feks smerter (farlig å bøye ryggen når man løfter, måker snø, sitter for lenge etc) eller som til den gjengitte casen hvor N=1 fremsettes som «bevis» for at helse Norge ikke har gjort jobben sin. Det er gledelig at pasienter opplever at de får hjelp, men det foreligger ikke noen evidens så vidt meg bekjent på at denne behandlingen har vist noen overbevisende effekter som tilsier at dette bør være gold standard for behandling av nakkeskader. Det er meget mulig at pasienten beskrevet kan tilhøre en subgruppe hvor denne behandlingen er indisert men inntil mer studier foreligger på dette, vil man ikke kunne forvente at norsk helsevesen skal kunne subsidiere denne typen undersøkelse og behandling. Kliniske forsøk innen muskel og skjelett og evidens måles nå også i større grad på lik linje med drug trials hvor det forventes at de 4 fasene er oppfylt før event implementering https://www.nlm.nih.gov/services/ctphases.html
Hei Kjartan,
Mange takk for hyggelig feedback 🙂 Du har tolket hensikten med artikkelen helt korrekt, og det er akkurat det du skriver jeg har forsøkt å kritisere, dog kanskje ikke tydelig nok i avslutningen. Hvorvidt behandlingen og den åpne MR-maskinen har god evidens bak seg vet jeg ikke, men det er som du selv har nevnt selve fremstillingen av hele saken jeg reagerer på. Det lukter dårlig av hele saken, synes jeg.
Spennende avslutning i kommentaren din, den referansen skal jeg absolutt få lest! 🙂
Hei igjen!
Takk for oppklaring mht kilde nr 8 og 10! 🙂 Ellers mente jeg at selv om man har funnet «dårlig» spesifitet (50%) mht å treffe enkeltsegmenter i ryggraden, betyr dette også at man faktisk treffer riktig i rundt 50 % av tilfellene. Det blir derfor uriktig å skrive at man «ikke klarer» å treffe enkeltsegmenter.
Basert på en kort og tynn artikkel ser det også ut som at det nærmest fremlegges bevis på at det er placeboeffekten som har gjort vedkommende frisk. Jeg viser til følgende utsagn: «Når han nå både vet feilen og har fått beskjed om at han kan bli frisk (hvilket gir han håp), så endrer dette hans oppfattelse av problemet slik det har vært i mange år, og dette endrer også smertesituasjonen hans. Det skal man VIRKELIG ikke kimse av, og dette viser hvor mye sosial og psykologisk kontekst spiller inn i smerte». Jeg er helt enig i at placeboeffekten er sterk. Men man har ikke tilstrekkelig grunnlag for å uttale seg om at det ER placeboeffekten som er i spill i denne enkeltsaken her.
Poenget er at mye av argumentasjonen fremstår som bombastisk («slik er det»), noe som svekker troverdigheten. Og hele innlegget er jo bygget på kritikk av manglende troverdighet 😉
Når det gjelder vitenskapelig journalistikk: Det er kanskje nettopp det at jeg har en vitenskapelig utdannelse som gjør at jeg ikke forventer dyptgående journalistikk av feks nrk. Jeg leser grunnpremissene for denne artikkelen: Det er en «case» hvor pasientens opplevelse får hovedvekten. «Motparten» blir intervjuet og får sagt sitt. Jeg forventer ikke stort mer, skal jeg gå i dybden leser jeg artikler andre steder. Ikke naivt men realistisk (selv om jeg skal vedgå at det kanskje er en litt ekstra høy se&hør-faktor på denne historien 🙂 ).
Likevel er det klart at denne historien spiller på våre følelser, kanskje spesielt hos dem som ikke føler seg sett, hørt og forstått av norsk helsevesen. Og som blir tilbudt tricykliske antidepressiva mot smertene. Selv om vi vet at disse kan hjelpe, vet vi også at de har mangfoldige bivirkninger. Det er forståelig (og, mener jeg, riktig) at mange vegrer seg for å ta et slikt skritt. Man kan diskutere om en sensasjonspreget overskrift som «I NORGE VILLE DE GI MEG ANTIDEPRESSIVA!» er nyttig eller ikke. Kanskje nyttig fordi det blir satt søkelys på pilletrilleproblematikken? Kanskje unyttig fordi det alternativet han viser til som bra, er «ren» placeboeffekt?
Uansett, flott at du engasjerer deg så sterkt! Stå på 🙂